hrakinn
adj.
hann er hrakinn, hún er hrakin, það er hrakið; hrakinn - hraktari - hraktastur
|
|
udtale | | bøjning | | præteritum participium | | medtaget, i dårlig stand, forkommen (om levende væsen) | | flækingurinn var hrakinn og skítugur | |
| (om)strejferen var forkommen og snavset |
| | heyið var illa verkað og hrakið | |
| man havde behandlet høet dårligt, og det var ødelagt |
| | hrekja, v | | hrekjast, v |
|