nafngreindur
adj.
hann er nafngreindur, hún er nafngreind, það er nafngreint
|
|
udtale | | bøjning | | nafn-greindur | | præteritum participium | | navngivet, navngiven | | blaðið birti kæru á hendur fimm nafngreindum einstaklingum | |
| avisen offentliggjorde en anklage mod fem navngivne personer |
| | fyrsti landnámsmaðurinn verður aldrei nafngreindur | |
| navnet på den første bosætter i Island vil aldrig kunne bekræftes |
| | nafngreina, v |
|