frammæltur
adj
hann er frammæltur, hún er frammælt, það er frammælt
|
| |
uttale | | | bøying | | | fram-mæltur | | | språkvitskap | | | (sérhljóð) | | | fortunge- (substantiv) (især i sammensætninger som fx 'fortungevokal'), som artikuleres med fortungen, som udtales fremme i munden | | | fremre (om vokal) | | | fremre (om vokal) | | | främre (om vokal) | | | frammæltur | | | suun etuosassa ääntyvä äänne | | | jf. uppmæltur |
|